Kristan Bogen og Petter Aasen. Foto.
Kristian Bogen og Petter Aasen er rektorer ved henholdsvis Høyskolen i Telemark og Høyskolen i Buskerud og Vestfold.

Universitet eller høyskole?

Rektorene ved våre to høyskoler hadde denne kronikken på trykk i Morgenbladet 13. februar 2015.

Før påske skal kunnskapsministeren legge frem en stortingsmelding som skal tegne det nye institusjonslandskapet i UH-sektoren. Ett av spørsmålene som må avklares i meldingen, er hva slags institusjoner sektoren skal ha i fremtiden: høgskoler og universiteter eller bare universiteter?

Etter Kvalitetsreformen i 2002 har høgskolene hatt mulighet til å søke akkreditering som universitet etter bestemte kvalitetskriterier. På denne måten har de tidligere høgskolene i Agder, Stavanger og Bodø fått universitetsstatus. Høgskolene i Tromsø og i Finnmark har gjennom virksomhetsovertagelse av Universitetet i Tromsø, blitt etablert som Norges arktiske universitet.

Motivasjonen for universitetsetableringene har vært å styrke kvaliteten i det såkalte «høgskolemandatet»: kunnskaps- og kompetanseutvikling til beste for regional utvikling og nyskaping i privat og offentlig sektor. I dag har derfor begge institusjonskategorier langt på vei identiske oppgaver og sammenfallende samfunnsoppdrag. Det enhetlige systemet i høyere utdanning underbygges gjennom felles lov, felles stillingsstruktur og kompetansekrav, felles gradsstruktur og forskerutdanninger begge steder, krav om forskningsbasert utdanning, felles finansieringssystem og felles konkurransearenaer for ekstern finansiering av forskning. Alle institusjonene blir målt på de samme indikatorene. Betegnelsen høgskole i vårt land innebærer derfor noe annet enn i de fleste andre europeiske land.

Høsten 2013 satte regjeringen Solberg en midlertidig stopp for høgskolers mulighet for universitetsakkreditering. Man ville «fryse strukturen i høyere utdanning inntil effekten av nye universitetsopprettelser er evaluert, og sikre at vi får en struktur som gir miljøer med sterke fagprofiler», står det å lese i Sundvoldenerklæringen. Det er naturlig å ta stilling til dette spørsmålet når stortingsmeldingen legges fram, ikke minst fordi kommende fusjoner, som resultat av strukturprosessen, nettopp vil gi «miljøer med sterke fagprofiler».

I den pågående prosessen vil et stort antall mindre høgskoler etter alt å dømme bli fusjonert med eksisterende universiteter, og derigjennom bli gitt universitetsstatus. Høgskoler vil dessuten fusjonere med hverandre og bli betydelig større enn mange nåværende universiteter. Den planlagte fusjonen mellom Høgskolen i Telemark (HiT) og Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) er et eksempel på det. Den nye institusjonen vil tilfredsstille dagens krav til universitetsakkreditering.

Men trenger vi egentlig flere universiteter? Målet er definitivt ikke å bli dårlige kopier av de etablerte breddeuniversitetene. Arbeidet for universitetsstatus kan best beskrives som et kvalitetsutviklingsprosjekt. Utgangspunktet for utviklingen vil være den faglige tradisjon høgskolene historisk sett har stått i, ofte forankret i profesjonsutdanningene og regionalt samfunns- og arbeidsliv.

Målet er at institusjonene skal søke ny kunnskap gjennom forskning og forskerutdanning på fagfelt de allerede er gode på som høgskole. Er det fagfelt og utdanningsløp som fortjener et kunnskapsgrunnlag på universitetsnivå, er det velferdsstatens store utdanningsløp, for eksempel innenfor helse- og sosialfag og lærerutdanningene.

Universitetsbegrepet rommer mangt når vi snakker om faglig profil, men kvalitetsstandarden, uavhengig av profil, ligger fast. Universitetsstatus skal være en faglig løftestang for «høgskolemandatet». Institusjonene må være både regionalt forankret og internasjonalt konkurransedyktige. For å møte samfunnets behov, arbeidslivets krav og studentenes forventninger, bør alle norske offentlige høyere utdanningsinstitusjoner kunne innfri kravene til universitetsakkreditering. Det forutsetter større institusjoner, slik regjeringen har tatt initiativ til.

Fusjonen mellom de tidligere høgskolene i Buskerud og Vestfold for ett år siden, var et resultat av det samme behovet for kvalitetsutvikling som ligger til grunn for regjeringens politikk. Men også dagens høgskoler i Buskerud/Vestfold og Telemark blir fort for små når framtidens behov, krav og forventninger skal innfris.

En fusjon mellom HBV og HiT vil styrke kunnskapsgrunnlaget for, og kvaliteten i, profesjons- og arbeidslivrettede utdanninger og sette institusjonen bedre i stand til å kunne lykkes med sitt samfunnsoppdrag. Innfrielsen av akkrediteringskriteriene for universitet følger av nødvendig kvalitetsutvikling.

Samtidig skal vi ikke stikke under stol at universitetsbetegnelse i seg selv gir konkurransefortrinn, blant annet med hensyn til rekruttering av medarbeidere og studenter, eksternt samarbeid og mulighetene for å hevde seg på nasjonale og internasjonale konkurransearenaer for finansiering av forskning og utviklingsarbeid. Prinsippene om likebehandling og like konkurransevilkår tilsier derfor at regjeringen bør åpne for at en eventuell fusjon mellom disse to institusjonene, og tilsvarende andre, gis mulighet for universitetsstatus.

Kristian Bogen
Rektor ved Høgskolen i Telemark

Petter Aasen
Rektor ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold